– Jeg går dit musikken tar meg

Hennes første singel «One day we’ll make it home» gikk rett inn på VG-lista, og spilles på radiostasjoner både i Norge og USA. Og videoen – som ble tatt opp i L.A. – lever sitt eget liv på nettet verden over.

Hun arbeider i Tyskland, Nederland, Sverige og USA, og jobber med proffer som produserer plater og videoer for de største stjernene i de ulike landene.

Likevel spiller hun fremdeles fotball for Liungen, og har ingen planer om å gi slipp på røttene sine i Lier.

Lørdag opptrer hun foran et stort, lokalt publikum for første gang, under gratiskonserten i Drammen sentrum. De andre artistene som opptrer er Turboneger, Elvira Nicolaysen, Frida Amundsen – og kanskje noen til.

– Jeg gleder meg veldig, og håper mange liunger tar turen til Drammen den dagen, smiler hun.

Samfunnsengasjert

Ellen Xylander har vært nominert til – og vunnet i – flere internasjonale låtskriverkonkurranser, og skriver både for seg selv og andre artister. Blant annet skriver hun for hollandske Milou, en up and coming artist i Nederland.

– Noen tenker at det må være trist å «gi fra seg» en låt, men jeg synes gleden ved å skrive for andre er like stor som den å skrive til meg selv. Selv om jeg beholder de låtene som virkelig «er meg», synes jeg det er fantastisk å få lov å skrive låter til andre, og kjempegøy å få være med i studio når de spiller inn mine låter og høre andre vokalister tolke det jeg har skrevet, sier hun.

Hennes eget debutalbum skal etter planen komme ut til senhøsten, men før den tid kommer det nok en singel. Hvilken låt det blir er ikke hundre prosent avklart ennå.

– Singelmessig brenner jeg veldig for en låt som heter «Hold on». Den handler om at hvis du opplever at det er helt mørkt rundt deg, at alt ser svart ut, og hvis du trenger noen, så er jeg der for deg, sier Ellen, og legger til at alle låtene hennes er inspirert av egne historier og opplevelser.

Hun følger blant annet rettssaken etter terrorangrepene 22. juli, og beskriver seg selv som en samfunnsengasjert person. Hun brenner blant annet for at eldre skal ha det godt.

– Det er få ting som gjør meg så opprørt som å lese om eldre mennesker som ikke får den hjelpen de trenger og har rett på. Jeg har noen naboer i blokka mi i Oslo som jeg «passer litt på» og er veldig glad i. En av dem, en eldre mann som bodde rett over meg, døde nylig, og jeg mistet en god venn da han gikk bort. Jeg ringte ofte til ham på reiser for å sjekke hvordan det sto til, og han kom på døra og lurte på om jeg var syk, hvis det hadde vært stille fra pianoet en stund. Og når jeg følte at jeg hadde laget litt vel mye lyd i hjemmestudioet mitt, og ba om unnskyldning for det, svarte han alltid at «Jeg setter meg bare tilbake i lenestolen og nyter».

Med musikk i blodet

Musikkinteressen og drømmen om et liv som artist kom ganske tidlig hos den aktive jenta fra Gluggen.

– Jeg begynte å spille piano på Lier kommunale musikkskole da jeg var seks år gammel. Det var stor stas å få opptre på Haugestad, på aldershjem og skoleavslutninger rundt om i kommunen, forteller hun.

Allerede i sju-åtte årsalderen begynte hun å skrive sine første sanger.

– Den aller første sangen handlet om en som var ute og fisket gjedde, ler Ellen, og forklarer:

– Familien min har hytte i Båtstø ved Nærsnes, og i oppveksten var jeg ofte med og dro opp garn med farfar. Så jeg tror kanskje det var der ideen kom fra.

Fotballen kom også tidlig inn i livet hennes, fra hun var elleve år, og i tillegg danset hun i Høgdaringen, spilte håndball på Reistad IL og drev med friidrett i IF Hellas i Drammen. Leikarring, håndball og friidrett er lagt på hylla, men fotball spiller hun så ofte hun kan.

– De andre jentene synes det er gøy at jeg er med når jeg kan, selv om jeg ikke alltid har anledning til å stille på treninger og kamper. For i musikkbransjen skjer ting fort. Jeg har en fantastisk manager, Arne Aronsen, (samme manager som Donkeyboys, red.anm.) som holder oversikten, og ringer han om et oppdrag, er det bare å pakke bagen og kaste seg rundt.

Og det er ikke hvem som helst hun omgås når hun for eksempel drar over dammen til statene.

– Det er veldig inspirerende og veldig hyggelig å få jobbe med de virkelig etablerte i bransjen i USA. Jeg jobber mye med Sy Rhys Kaye, som skriver for Robbie Williams, og så har jeg med Blair Sinta, en av trommisene til Alanis Morissette med på en låt.

I tillegg har hun jobbet med Jamie Houston, som er Disney-skriver og står bak High school musical-låtene blant annet, og Vince Pizzinga som står bak Delta Goodrem og er ute med Michael Boltons nyeste singel.

- Det å da få komme hjem til Liungendrakta og være en av jentene, og gjøre akkurat det jeg gjorde da jeg var barn, kjempe sammen mot å slå Sylling eller Åssida, er en kontrast, og noe som betyr mye for meg. Og jentene er gode venner som også er mine største fans. En utrolig fin gjeng!

Vendepunktet

Etter videregående ble det tre år og en bachelorgrad i kommunikasjon i Skottland, og deretter journaliststudiet på Høgskolen i Oslo.

Hele denne tiden holdt hun på med musikken ved siden av, men drømmen var å kunne drive med musikk på heltid.

– Vendepunktet, eller den virkelige starten, kom da jeg skulle begynne på Journalisthøgskolen i Oslo, og jeg bestemte meg for å bruke hele studielånet på en synthesizer.

Da tenkte jeg: «Hvordan skal jeg få til dette?» Det ble til at jeg jobbet nattevakter på Dikemark, samtidig som jeg studerte, parallelt med at jeg tok timer hos sangpedagog, og hele tiden skrev egne låter på min nye synth. Det er den beste investeringen jeg har gjort!

Gradvis har drømmen blitt virkelig, og de tre siste årene har Ellen Xylander, som for tiden bor i Oslo, drevet med musikk på heltid.

– Det er en flott bakgrunn å ha jobbet som journalist i Telemarksavisa og NRK Sørlandet, og som kommunikasjonsrådgiver i bygg- og anleggsfirmaet NCC. Men å få jobbe med den kreative siden i meg, få formidle og skrive låter for meg selv og andre, det å få møte publikum og gjøre det hjertet brenner for, gir meg en helt annen lykke, smiler hun. Jeg tror også man er aller flinkest til det man brenner for, legger hun til.

Det kommende albumet, som er produsert både i Norge, Sverige, Tyskland og USA er nå i sluttfasen i studio.

– Jeg har brukt mye tid på platen, og grunnen til det er at jeg vil ha skikkelig kvalitet på det jeg gjør. Skal albumet hevde seg i den tøffe bransjen, må det være virkelig bra, sier Ellen.

Samtidig skriver hun som nevnt låter for andre artister, og hun har et tett samarbeid med Universal Music Publishing, som jobber med å selge inn låtene til ulike artister og filmer.

– Dette samarbeidet åpner mange dører for meg både på et nasjonalt og internasjonalt nivå, og det å få være en Universal-låtskriver er noe som henger høyt. Nå som albumet snart slippes gleder jeg meg til å også kunne få opptre mer lokalt, kanskje på Lierdagene neste år? Det hadde vært kjempegøy, smiler hun.

En drøm

Ellen Xylander beskriver sitt eget materiale som «litt voksen popmusikk».

– For meg er det viktig at både melodiene, harmoniene og tekstene skal formidle et budskap. Og det betyr mye at folk gir tilbakemeldinger om at musikken min rører dem, at de kjenner seg igjen i det jeg synger om. En av dem som følger meg på Facebook hører på låten min hver morgen, og en jeg kjenner fra tiden i Skottland fikk høre fra en bekjent på New Zealand at hun hadde funnet en sang på YouTube som han «bare måtte høre», og så var det singelen min! Så det er ganske fantastisk å få slike tilbakemeldinger når jeg har jobbet så hardt som jeg har gjort med dette prosjektet.

Ellen forteller om iskalde forhold i ørkenen utenfor L.A., der den første musikkvideoen ble filmet. I videoen ser det ut som en sommerdag. I virkeligheten lå det snø i veikanten

– Ja, hver gang kameraet var av hakket jeg tenner og fikk varmeposer og ullpledd. Og jeg og medspilleren klemte hverandre godt for å holde varmen. Men dette er en del av moroa. Jeg liker når det merkes både på kropp og sjel at jeg jobber hardt. Jeg er utrolig heldig som får møte mennesker og besøke steder jeg ellers aldri ville hatt mulighet til. Å få jobbe med videoinnspilling til egen låt, og å få være skuespiller er også en rolle jeg føler meg veldig tilpass i. Da får jeg muligheten til å vise en annen side ved meg selv.

– Jeg er utrolig glad for at jeg har gode venner og familie som støtter meg hundre prosent, for jobbingen og reisingen gjør at jeg i denne fasen må nedprioritere dem. Fester og sosialt liv blir det lite av, og minimalt med tid til å lete etter drømmemannen. Men han er nok der ute et sted! Akkurat nå går jeg dit musikken tar meg, og jeg gleder meg enormt til å lansere albumet til høsten.

Og den neste videoen? Jo, den skal trolig spilles inn i the big apple – New York.

– Jeg føler meg heldig, jeg får følge hjertet og leve drømmen, og jobbe med det som betyr aller mest for meg.