Historiske Hegg

Bygdesentret i Lier hadde kanskje, og mest sannsynlig, ligget et annet sted dersom ikke tilfeldigvis jernbanelinjen mellom Kristiania og Drammen var blitt lagt i en stor sløyfe oppom Lierdalen. Den var først planlagt fra Røyken over Ovnerud, og til Lahell via tunnel gjennom Mørkåsen, videre langs fjorden med stasjon ved Frydenlund. Omlegging til å gå over Spikkestad var omvei, men ga lavere passhøyde.

Med banen langs fjorden og stasjonen ved Frydenlund, er det lite trolig at Lierbyen ville oppstått på flata ved Heggbrua, for der var det ingen ting på den tiden, annet enn to små Hegsbrogårder og en husmannsplass. Over sletta sildret to små bekker på vei mot elva.

Dersom banen var blitt lagt om Gullaug, og stasjonen ved Amtmannsvingen, ville nok bygdesentret naturlig vokst fram der, som utkant i landkommunen. Men sentret oppsto midt i bygda, og stasjonsbygningen fra 1872 står fortsatt som det eldste symbol på Lierbyens opprinnelse, og på bygdas bånd til verden utenfor.

Nedenfor stasjonen, der bussene stanser utenfor drosjebua nå, kom det straks etter opp en enebolig, bygd for Johannes Johnson. Han var svensk og kom trolig med jernbaneanlegget, men ble ansatt ved stasjonen som portør. Kona het Anne Hegsbro og var rotekte liung. Hos dem kom stedets første telefonsentral og talestasjon. Foran huset, mot meieriet, sto tujaen som fortsatt står ved drosjebua. Den var en av flere eksotiske vekster ved husveggen, men står der nå som et ennå levende minne fra bygdebyens opprinnelse.

Liers bygdesenter ligger på den gamle storgården Heggs grunn. Gården var trolig opparbeidet og befolket før vikingetiden. Tunet var på Heggtoppen som er rest av en morenerygg som må ha ligget over dalen mellom Stein og Brastad. Gården har i sin tid gitt nytt navn til elva gjennom Lierdalen. Opprinnelig het den Nitja, men i middelalderen Heggså. Den ga i sin tur navn til brua, Heggs bro, som avløste vadestedet et par hundre meter ovenfor.

Etter svartedauen ble gården, som da var delt i to, Nordre og Søndre Hegg, nedlagt. Prestegården og Valle overtok jorda fra henholdsvis det Nordre og Søndre bruket, og Hegg var borte.

Men navnet levde videre blant bygdefolk, og etter hvert som en stasjonsby grodde fram med liv og virksomhet, og voksende folkemengde, ble det klart at noe manglet. Stedet var blitt bygdesenter, kommunehuset Haugestad ble tatt i bruk i 1908, og det viste seg spede spirer til en administrasjon. Men barna gikk til tre skoler. De fleste i Hegsbro-området og sydover på vestsida gikk til Brastad, sammen med dem øst for elva. Fra Eikenga-området gikk de til Helgerud skole, og fra Heggtoppen og oppover gikk de til Vivelstad.

Et senter kunne ikke ha en framtid uten en samlende skole. Lærer ved Helgerud var Bernhard Sørsdal. Hans skole lå avsides og uten brukbar veiforbindelse, og selv hadde han lenge vært en av de toneangivende i kommunestyret. Sørsdal var trolig den sterkeste drivkraften i sentraliserings-prosessen. Helgerud og Brastad måtte nedlegges, skolekretsene slås sammen, og ny stor skolebygning bygges. Noe motvilje var det nok i de to skolenes nærmiljøer. Men makta viste bygdebyens vei, og arkitekt Nilsen seniors kompakte skolebygning i tre etasjer med mansardtak og symmetrisk front ble symbol på bygdesentrets vekst og samling, og har stått som dets blikkfang i snart hundre år.
Og, tross sterk konkurranse fra nyere og større, monumentale bygg faller blikket fortsatt på gamle Heggs nå nymalte fasade.

Truls Hallingstad

Publisert torsdag 11. mars 2010 kl. 15:14.
Sist oppdatert torsdag 11. mars 2010 kl. 15:31.