Hvor skal det ende?

• Leder 8. april 2010

Kommunal økonomi er noe annet enn privatøkonomi.

Den virkelig grunnleggende årsaken er at en kommune varer evig. Det gjør ikke du og jeg.

Derfor vil vi gjerne rydde opp i økonomien vår og sørge for en slant til etterkommerne før vi forlater livet.

Kommunen trenger ikke tenke slik. Kommunen lever evig - i hvert fall fram til en eventuell kommunesammenslåing, og da forsvinner pengene inn i et nytt regnskap.
Og alt fortsetter som før.

Prognosene for Lier kommune viser en gjeldsbyrde langt over en milliard kroner i løpet av få år.

Og den står foran nye runder med utfordringer. En ny eldrebølge, nye skoler, økte krav til kvalitet, opprustning av kommunale bygg, nye kommunale bygg og flere som har behov for kommunale tjenester over lengre periode.

Hovedutfordringen er selvsagt det vi i vår enkle privatøkonomi ikke kan tillate oss: Det går ut mer penger enn det kommer inn.

Det kommunale overskuddet for 2009 ser pent ut på papiret, men er der fordi momsrefusjon på investeringer kommer som inntekt på driftsbudsjettet. Smak på den. Jo høyere investeringer, jo mer refusjon av moms - og et bedre årsresultat.

Det er så vi vanlige ikke makter å følge med. Den eneste trøsten er at det visstnok er en vanlig praksis i alle kommuner. Og ordningen skal avvikles innen 2014.

Uten betydelig momsrefusjon i 2009 hadde Lier gått med underskudd.

Kommunen går inn i flere år med tøffe innsparingstiltak for å sikre økonomien, men det årlige overskuddet vil nok uansett ikke ligge på mer enn hva det koster å bygge en idrettshall på Lierskogen. 10-12 års overskudd dekker nye Høvik skole.

Konsekvensen er selvsagt at den  kommunale gjeld øker og øker. Og mer
og mer av de kommunale inntekter går til å betale renter og avdrag. Det kan
heldigvis løses ved å låne mer penger.

Spiralen er med andre ord i gang.

Hvor det skal ende, tør jeg ikke spå.

En kommune på Liers størrelse klarer sikkert både to og tre og fire milliarder kroner i gjeld i år 2075.

Men det er etter min tid.